Nei, vi skal ikke forby smartbriller

Forbrukerrådet vil at regjeringen skal utrede forbud mot smartbriller. Det er ikke personvern – det er overformynderi i personvernkostyme. Fagdirektør Finn Myrstad i Forbrukerrådet sier til Digi at regjeringen bør «utrede et forbud mot både smartbrillene og denne typen ansiktsgjenkjenning snarest», og vil ha strengere tilsyn med butikkene som selger dem. Han sammenligner det med at leketøysbutikker ikke selger farlige produkter til barn.

SV-leder Kirsti Bergstø og AI-forsker Inga Strümke har tidligere tatt til orde for det samme mot Metas AI-briller. En politiker, en forsker og en forbrukerorganisasjon, alle med samme konklusjon i samme uke: forby det. Ingen av dem spør om det finnes en mer presis løsning. De hopper rett til det bredeste, kraftigste virkemiddelet som finnes.

Det er ikke fordi de har tenkt grundig gjennom problemet. Det er fordi «forby» er refleksen når noen ikke stoler på at folk klarer å håndtere ny teknologi selv.

Hva er det som egentlig skal forbys?

Kort fortalt: Meta Ray-Ban og lignende AI-briller, pluss ansiktsgjenkjenningen som kan kobles på dem. Legg merke til at Forbrukerrådets faktiske hovedbekymring ikke er filmingen – det er ansiktsgjenkjenning, at brillene kan identifisere fremmede du møter på gata uten at de aner det. Det er det eneste presise poenget i hele utspillet.

Men forslaget som faktisk ligger på bordet er ikke et forslag om å regulere ansiktsgjenkjenning. Det er et forslag om å forby hele produktkategorien. Man har ett konkret problem, og bruker det som unnskyldning for å fjerne alt.

Filme-panikken er en avledningsmanøver

Argumentet man hører oftest, er at brillene gjør det lettere å filme folk uten at de merker det. Sant nok – men det er allerede ulovlig å filme folk skjult i situasjoner der de har en berettiget forventning om privatliv, uansett hva du bruker. Den loven fantes lenge før Meta lagde en brille.

Og la oss droppe skuespillet: den som faktisk vil snikfilme deg, gjør det allerede – med mobilen i lomma eller et skjult kamera i en knapp. Det krever ingen briller fra Meta. Å forby en hel produktkategori for å stoppe en atferd som allerede foregår med utstyr folk har hatt i årevis, treffer ikke problemet i det hele tatt. Det treffer bare de tusenvis som kjøpte brillene til noe helt annet, mens den som faktisk har onde hensikter fortsetter akkurat som før.

Det du mister hvis kategorien forbys

Det brillene faktisk er gode til, er å koble kamera og AI sammen i sanntid: de leser skilt og oversetter dem mens du går, de forteller deg hva du ser på – en plante, et dyr, en snegle i hagen, en vare i butikken – og de beskriver omgivelsene når du spør. Det er ikke en gimmick. For folk med nedsatt syn kan det være forskjellen på å klare seg selv i en fremmed by eller ikke være det. Det er akkurat den typen tilgjengelighetsteknologi svært få andre produkter leverer i samme format, til samme pris.

Det er dette Forbrukerrådet er villig til å ofre for å stoppe et mindretall som uansett ville funnet en annen måte å gjøre det samme på. Man beskytter ingen mot noe de ikke allerede kunne gjort med mobilen, og man tar samtidig fra alle andre et verktøy som gjør hverdagen lettere. Det er en dårlig handel, og den blir ikke bedre av at den pakkes inn i bekymring for personvernet ditt.

Vi har vært her før – og det handlet aldri om saken

På tidlig 80-tall var det video som skulle ødelegge samfunnet. Da videospilleren kom inn i norske stuer, brøt det ut en skikkelig moralpanikk over «videovold», og KrF var en pådriver for å stramme inn og forby det nye mediet. Video ble tatt inn i straffeloven i 1982, og Film- og videogramloven kom i 1987. De lyktes ikke med å stanse teknologien – men viljen var der, og den var krystallklar.

Legg merke til hva som faktisk drev det: ikke en konkret, avgrenset skade man kunne peke på og løse. Det var ren paternalisme – troen på at det var skadelig for vanlige folk å få se videoer fritt, og at staten derfor måtte trå til og beskytte dem mot seg selv. Samme refleks som nå, bare med et annet kostyme. Den gangen het det moral. Nå heter det personvern. Mekanismen er identisk: noen bestemmer seg for at du ikke kan håndtere en ny teknologi, og løsningen blir alltid å ta den fra deg – aldri å stole på at du klarer det selv, aldri å løse det spesifikke problemet uten å ta hele verktøyet.

I dag ler vi av videovold-panikken. Om ti år ler vi sannsynligvis av denne også. Men i mellomtiden er det ekte folk som mister et ekte, nyttig verktøy fordi noen et sted bestemte seg for at de vet bedre enn deg selv hva som er trygt for deg.

Det ene poenget som faktisk fortjener et svar

Ansiktsgjenkjenning av fremmede er et annet dyr enn vanlig filming, og det skal jeg ikke bortforklare. Å kunne identifisere hvem som helst på gata i sanntid er en reell diskusjon å ta – jeg er ikke blind for den.

Men jeg er ikke med på at svaret er at staten forbyr eller regulerer bort verktøyet. Det er heller ikke gitt at ansiktsgjenkjenning bare er en risiko – for folk med voldsalarm, eller andre som har god grunn til å ville vite hvem som er rundt dem, kan det like gjerne være beskyttelse. Og faktisk misbruk – forfølgelse, trakassering, overvåkning – er allerede ulovlig, uansett hvilket verktøy som brukes. Diskusjonen om hvor grensene går er verdt å ta. «Staten fikser det med et forbud» er jeg ikke med på.

Og uansett hvor man lander på ansiktsgjenkjenning: et poeng om én funksjon er ikke et argument for å forby et helt produkt. Ikke kast tilgjengelighetsverktøyet, oversetteren og navigasjonshjelpen i samme søppelbøtte fordi én egenskap skaper debatt.

Et forbud mot en hel produktkategori er det bredeste, mest inngripende virkemiddelet som finnes. At det er der Forbrukerrådet lander, sier mer om refleksen enn om brillene.

Ofte stilte spørsmål