Macron vil ha globale AI-regler etter europeisk modell – hvem taper egentlig?

Emmanuel Macron vil at hele verden skal følge Europas reguleringsmodell for AI. Det høres fornuftig ut – frem til du spør deg hvem som egentlig er med på å bestemme reglene, og hvem som ender opp med å betale for dem.

Under G7-møtet i Evian-les-Bains 17. juni ba den franske presidenten de rike demokratiene om å samordne seg om felles regler for avansert AI – blant annet for å hindre at autoritære regimer får tilgang til de kraftigste modellene. Oppfordringen er ikke ny; Macron har gjentatt den i ulike fora siden Paris AI Action Summit tidlig i 2025, og Frankrike har posisjonert seg som en ledende stemme i arbeidet med å forme globale spilleregler. Det er en god fortelling. Men la oss se nærmere på hva det faktisk betyr.

Fordi bak alle fine ord om «trygg utvikling» og «ansvarlig innovasjon» ligger et politisk spill som handler like mye om makt og markedsandeler som om sikkerhet. Og det er verdt å si høyt.

Hva Macron faktisk ber om

Macrons budskap er at demokratiene trenger felles spilleregler for AI, framfor at hvert land trekker i hver sin retning. Han er ikke veldig konkret på hva slags regler i denne omgang – mye dreide seg om samarbeid mellom myndigheter på sikkerhet og cybersikkerhet – men retningen er tydelig: Europa, med Frankrike i front, vil sette tonen. Og Europas tone er allerede skrevet ned. EU AI Act, som gradvis trer i kraft frem mot 2027, klassifiserer AI-systemer etter risikonivå og pålegger selskaper dokumentasjons-, transparens- og overholdelseskrav som kan bli svært kostbare å etterleve. Frankrike har vært en sentral pådriver for den loven.

Når Macron nå vil eksportere denne modellen til resten av verden, er det fristende å spørre: hvem er det egentlig som drar nytte av det? Store europeiske selskaper som allerede har betalte compliance-avdelinger og juridisk støttestab? Eller den lille startup-gründeren i Oslo, Lagos eller Jakarta som prøver å bygge noe nytt med begrenset kapital?

Det blir ekstra pikant når man tar med seg at Macron på samme møte kritiserte USA for å være «nasjonalistisk». Trump-administrasjonen hadde nettopp nektet utlendinger tilgang til Anthropics ferskeste modeller, og Macron mente USA ikke burde holde topp-AI for seg selv. Han har et poeng der. Men det er litt rart å fordømme USA for å stenge folk ute, samtidig som man vil eksportere et europeisk regelverk som i praksis stenger ute alle som ikke har råd til å etterleve det.

Regulatory capture med globaliseringsstempel

Det finnes et begrep for dette fenomenet: regulatory capture. Det skjer når store aktører – selskaper, stater, organisasjoner – bruker regulering til å befeste egne markedsposisjoner og samtidig prise ut konkurrenter som ikke har råd til å etterleve reglene.

Vi har sett det skje med AI-selskapene selv. OpenAI og Anthropic har begge lagt seg flate og bedt om regulering – og jeg har skrevet om at dette ikke er tilfeldig. Selskaper som allerede er store og kapitalsterke, ber om regler som de kan leve med, men som vil knekke ryggen til de som prøver å utfordre dem. Det er ikke sikkerhetspolitikk. Det er markedspolitikk.

Macrons initiativ fungerer etter samme logikk, bare på statsnivå. Europa brukte mange år og enorme ressurser på å bygge EU AI Act. Nå vil man at resten av verden skal adoptere tilsvarende rammeverk. Det betyr at europeiske selskaper og stater allerede er «compliant» – de har betalt prisen. Resten av verden må begynne fra null, mens Europa starter med et forsprang.

Jeg kaller ikke dette en konspirasjon. Men jeg kaller det politikk. Og det bør man si tydelig, i stedet for å pakke det inn som en humanitær misjon for AI-sikkerhet.

Hva sier Siemens om europeisk AI-regulering?

Det interessante er at selv store europeiske industritunge selskaper ser problemet. Siemens-sjefen advarte mot EU AI Act og sa han ville flytte milliardinvesteringer til USA og Kina dersom regelverket ble for rigid. Det er ikke en person fra Silicon Valley som klager. Det er en av Europas største industrigiganter som sier at regelverket truer konkurranseevnen.

Og likevel er Macrons svar å be om MER av det samme – bare at det skal gjelde globalt. Det er en litt merkelig konklusjon å trekke.

USA har hittil valgt en mer liberal tilnærming til AI-regulering, og har pekt på at europeisk overregulering allerede har drevet innovasjon og investeringer bort fra kontinentet. Kina regulerer på sin måte – med politisk kontroll i sentrum, ikke åpen innovasjon. Ingen av disse tilnærmingene er perfekte, men det illustrerer at «globale regler» i praksis betyr at noen bestemmer, og andre må tilpasse seg.

Hvem bestemmer reglene – og hvorfor er det et problem?

Globale regler for AI høres bra ut på papiret. Hvem er egentlig imot trygg AI? Det er et klassisk retorisk triks: gi reguleringen et navn som gjør det umulig å si nei til den.

Men spørsmålet er aldri om det skal finnes regler. Spørsmålet er hvem som setter dem, og hvem de gagner. Jeg har tidligere skrevet om TRAIN Act i USA, der politikere ville regulere hvordan AI lærer – og konklusjonen er den samme uansett land: når politikere setter teknologiregler, ender man opp med regler som reflekterer politiske allianser og lobbyister, ikke teknisk forståelse eller reell nytte for brukerne.

Et internasjonalt AI-regime ledet av Frankrike og Europa vil gjenspeile europeiske verdier, europeiske bekymringer og – ja – europeiske næringsinteresser. Det er ikke nødvendigvis det som er best for en norsk gründer, et afrikansk startup-miljø eller et asiatisk teknologiselskap som prøver å konkurrere på like vilkår.

Det er heller ikke åpenbart hva «globale regler» faktisk ville bety i praksis. Hvem håndhever dem? Hvilken domstol avgjør tvister? Hva skjer med land som ikke etterlever dem – handelssanksjoner? Dette er ikke detaljer. Dette er kjernespørsmål som Macron ikke svarer på i sine offentlige uttalelser.

Den virkelige risikoen: innovasjon kveles, ikke AI

Debatten om AI-sikkerhet er viktig. Ingen fornuftig person mener at AI skal utvikles uten etiske rammer eller samfunnsansvar. Men det finnes en fundamental forskjell mellom etiske rammer som vokser frem fra teknologisamfunnet selv, fra åpen konkurranse og markedsmessige insentiver – og reguleringer som pålegges ovenfra av stater som har sine egne agendaer.

Jeg har skrevet om faren med overregulering av AI tidligere: historien viser at tung regulering nesten alltid gagner de store og etablerte, mens de små og nye sliter. Det er ikke teorier. Det er et mønster vi ser gang på gang, i sektor etter sektor.

Når Macron ber om globale AI-regler, bør vi ikke avvise bekymringen han utgir seg for å ha. Men vi bør stille spørsmål ved løsningen. For hvis reglene ender opp med å befeste Europas forsprang på bekostning av resten av verden – eller med å prise ut alle som ikke har råd til compliance-avdelinger – da har vi ikke løst noe. Vi har bare sentralisert makt på en ny måte.

Og det er i hvert fall ikke svaret på de faktiske utfordringene som generativ AI faktisk skaper.

Hva med Fable, Anthropic og statens inntog i AI?

Det er verdt å nevne at vi har et ferskt eksempel på hva statlig makt kan gjøre med AI-selskaper, selv i demokratier: Fable og Mythos ble stoppet av staten – og Anthropic hadde selv bedt om den makten. Det er en av de mer absurde historiene i moderne tech-regulering, og den viser at statlig inngrep ikke alltid rammer de «farlige» aktørene. Noen ganger rammer det de kreative.

Globale regler, ledet av stater som Frankrike, gir mer av den typen makt – bare i langt større skala. Det er ikke nødvendigvis en beroligende tanke.

Ofte stilte spørsmål