Innhold Vis
Det er ikke AI-en som går mørke tider i møte – teknologien er bedre enn noensinne. Det som faktisk bør holde deg våken om natten er hvem som bestemmer hvem som får tilgang til den. De siste ukene har USA innført noe som ligner et godkjenningsregime for de mektigste AI-modellene: Mythos, Fable og GPT-5.6-serien ble holdt tilbake, ikke fordi de er dårlige, men fordi staten vil ha kontroll over hvem som slipper til.
Resultatet er en to-deling som er mer urovekkende enn noen modell i seg selv: de med riktige kontakter, riktig statsborgerskap og nok penger er «på lista» og får ta i bruk superintelligens. Resten av oss – vanlige folk, norske virksomheter, europeiske utviklere – venter utenfor porten. Og de som bestemmer hvem som slippes inn, får mer og mer makt for hvert år som går.
Jeg har fulgt dette nøye, og jeg er ikke bekymret for AI-en. Jeg er bekymret for hvem som nå sitter med nøklene.
Hva skjedde med Mythos, Fable og GPT-5.6?
Kortversjonen: den amerikanske regjeringen har innført et regime der frontier-AI-modeller må godkjennes – en slags lisens – før de slippes til det brede markedet. Tre av de mest omtalte modellene de siste månedene er direkte rammet. Mythos og Fable ble stoppet av det som viste seg å være eksportkontroll-ordre. GPT-5.6-serien ble utsatt mens myndighetene gjennomgikk modellene.
Poenget er ikke at modellene er borte. De eksisterer. Noen bruker dem akkurat nå. Det spesielle er at brukerne er nøye plukket ut: selskaper og organisasjoner på en godkjent liste, fortrinnsvis amerikanske, med riktig størrelse, riktig innflytelse og riktig statsborgerskap blant brukerne. Anthropic klarte ikke å skille mellom amerikanske og ikke-amerikanske brukere raskt nok – og endte opp med å stenge tilgangen for alle, inkludert nordmenn, i stedet for å risikere å bryte eksportkontroll-ordren. Det er forklart nærmere i saken om Anthropic og ironi-paradokset.
EU er nå i full panikk-modus og snakker om «suveren AI» – egne infrastrukturer og egne modeller for ikke å være avhengig av amerikanske beslutninger om hvem som slipper til. Det er forståelig, selv om det har sin egen gode dose byråkratisk ironi.
To-delingen og Cantillon-effekten for AI
Her er det som faktisk gjør dette farlig over tid. Når en ny modell slippes – og de beste modellene nå representerer et reelt kvantesprang i kapasitet – er det ikke nok å få tilgang på et tidspunkt. Det handler om NÅR du får tilgang.
Økonomer kjenner Cantillon-effekten fra pengepolitikken: når det trykkes nye penger, er det de som får hendene på dem FØRST som tjener mest, fordi de bruker dem til gammelpriser før resten av markedet rekker å justere seg. De vinner på bekostning av alle andre, rett og slett fordi de kom inn tidlig. Det samme prinsippet gjelder her. Selskapet som bruker en kraftig frontier-modell i tre måneder mens alle andre venter, rekker å automatisere prosesser, bygge produkter og akkumulere fordeler som er vanskelig å ta igjen. Forspranget forsterker seg over tid.
Og de som bestemmer hvem som er på lista – de får selvfølgelig mer og mer å si for hvert år som går. Å stå på god fot med portvoktere er plutselig et forretnings-kritisk konkurransefortrinn. Det er ikke direkte korrupsjon, men det er heller ikke langt unna.
Det skremmer meg mer enn noen AI-kapasitet i seg selv.
Er «AI-sikkerhet» grunnen – eller bare begrunnelsen?
La oss ta sikkerhets-argumentet på alvor. Tanken er at myndighetene må se på modellene før de slippes, for å sikre at de ikke er farlige. Det er en ikke urimelig tanke i utgangspunktet.
Men her er problemet: reguleringsregimet treffer OUTPUT – altså modellene som slippes til markedet. Det treffer ikke LABORATORIENE som lager dem. Det som skjer internt hos OpenAI, Anthropic og Google akkurat nå, der de faktisk bygger den store modell-arkitekturen – det er det ingen åpenhet rundt, ingen ekstern kontroll og fortsatt ingen regulering. Tilsynsmyndighetene ser på det som rulles ut, ikke på det som faktisk er i utvikling.
Analogien er et legemiddelfirma som forsker på biologiske agens internt uten tilsyn – men så bruker dagevis på å fylle ut papirer for å sende til apoteket. Det er akkurat feil ende å regulere, sett fra et rent sikkerhetsperspektiv.
Og så er det selvsagt spørsmålet ingen stiller høyt: hvem tjener egentlig på et slikt regime? Det er ikke tilfeldig at de store AI-laboratoriene – de samme som nå kalles for farlige – faktisk har lobbet aktivt for regulering. Reguleringen setter en barriere som de store aktørene kan betale seg over. Det gjør det bare vanskeligere for de små.
Kuren er verre enn sykdommen
Nå er det mange som foreslår løsninger – og de foreslåtte løsningene er det verdt å være ekstra skeptisk til. Den mest omtalte er obligatorisk identitetsverifisering for å bruke frontier-AI. En slags «AI-førerkort», der du må bevise hvem du er for å få tilgang til de kraftigste modellene.
Ideen er ikke ny. Sam Altman lanserte Worldcoin for noen år siden – et prosjekt der du lar en maskin skanne øyeeplet ditt og får et unikt «menneskelig token» tilbake. Tanken var å bevise at du er én ekte person i en verden full av AI-agenter. Nå er det politikere og kommentatorer som løfter lignende ideer som løsningen på tilgangs-problemet.
Jeg er ikke imponert. Et øyeskannings-krav for å bruke programvare er ikke en redning – det er sin egen overvåknings-dystopi, pakket inn i fornuftige ord om å «forhindre misbruk». Hvem eier databasen over alle som har skannet øyet? Hvem bestemmer hvem som er godkjent? Hva skjer med de som ikke er det – de som mangler riktig type ID, bor i feil land, eller som staten av en eller annen grunn ikke vil slippe inn?
Det sementerer portvoktingen på en ny måte og legger et nytt lag med kontroll og ekskludering oppå et problem som egentlig ikke handler om manglende identifisering. Problemet er hvem som bestemmer tilgangen. Et ID-krav endrer ikke det – det gir bare portvoktere enda et filter å bruke.
Den eneste motvekten som faktisk utjevner
Det snakkes mye om doom og dystre scenarioer – og noen av dem er ikke urimelige. Men det mangler nesten alltid et poeng fra de mest pessimistiske analysene: det finnes faktisk en reell motvekt. Den heter desentralisering.
Open source-modeller og lokal kjøring på egen maskin er den eneste tilgangsveien som ikke krever at noen slipper deg inn. Llama, Mistral, Qwen og en rekke andre modeller kan lastes ned, kjøres lokalt og brukes uten å gå gjennom noen portvokter. De er ikke like kraftige som de aller beste frontier-modellene – ikke ennå – men avstanden krymper raskt. Lokal AI lønner seg allerede for mange bruksområder – og det er et alternativ som lar deg eie hele prosessen.
Med en moderne GPU kan du i dag kjøre modeller som for ett år siden ville krevd server-infrastruktur for mange hundre tusen kroner. Det er ikke magi, det er matematikk og open source-utvikling kombinert. Kvantiserte modeller på 8-24 milliarder parametere er raskt nok for det meste, og de kjøres uten internettforbindelse, uten logging og uten noen servers tilgang til det du spør om.
Det er dette som faktisk kan holde AI tilgjengelig for vanlige folk – ikke et ID-regime, ikke «suveren AI» styrt av EU-byråkrater, men at modellene faktisk kan kjøres av hvem som helst på maskiner de eier selv.
Men open source er ikke trygt heller
Og her er det ubehagelige punktet: det regimet som nå bygges opp er ikke nødvendigvis begrenset til de lukkede frontier-modellene. Det finnes allerede forslag om tekniske mekanismer for å kontrollere hva som kan kjøres på grafikkort – at GPU-produsenter bygger inn sjekker for hvilke modeller maskinvaren tillater. Det finnes forslag om IP-blokkering av sider som distribuerer modellvekter. Det finnes historiske eksempler på hva som skjer når myndighetene bestemmer seg for å faktisk håndheve denne typen ting.
Rettssaken mot Aaron Swartz er nevnt av mange. Kim Dotcom trodde han var utenfor rekkevidde på den andre siden av verden. Han hadde ikke rett. Det er ikke nødvendig å ramme alle – noen eksempel-saker er nok til å kjøle ned et helt marked.
Det betyr ikke at open source er ferdig. Det betyr at man ikke kan ta for gitt at den tilgangen man har i dag fortsetter uendret. Jo mer verdifull teknologien er, jo mer attraktivt er det for noen å kontrollere den. Og den som kontrollerer tilgangen til superintelligens, kontrollerer ganske mye annet med det.
Forspranget er reelt. Signalene tyder på at Fable 5 til slutt kommer tilbake – men tidslinjene er usikre, og veien dit har vist oss akkurat hva slags kontroll-apparat som nå er på plass. Det er ikke sikkert neste gang er like enkel.
Ofte stilte spørsmål
Hva betyr det i praksis at USA «godkjenner» AI-modeller?
Det betyr at frontier-AI-modeller som Fable og GPT-5.6-serien nå kan holdes tilbake av myndighetene via et lisens- og eksportkontrollregime. Modellene eksisterer, men kun et utvalg godkjente aktører – primært amerikanske selskaper med riktig tilknytning – får bruke dem. Vanlige brukere og europeiske virksomheter venter utenfor inntil videre.
Kan ikke open source-modeller løse tilgangsproblemet?
Til en viss grad, ja – og det er det mest håpefulle alternativet akkurat nå. Modeller som Llama og Mistral kan kjøres lokalt uten portvokter. Men det finnes reelle forslag om å begrense open source via IP-blokkering, GPU-kontroll og juridisk håndhevelse. Det er ikke en garantert vei ut, men det er den eneste veien som ikke krever at noen slipper deg inn.
Hva er Cantillon-effekten i denne sammenhengen?
Cantillon-effekten beskriver opprinnelig hvordan de som får ny kapital FØRST tjener mer enn de som får den senere. Overført til AI: selskapet som får tilgang til en kraftig frontier-modell tre måneder før konkurrentene, rekker å bygge produkter og automatisere prosesser til en pris resten av markedet ennå ikke har justert seg til. Forspranget forsterker seg over tid.
Er «AI-førerkort» eller øyeskanning et godt svar?
Nei – ideen om obligatorisk identitetsverifisering (som Worldcoin) løser ikke tilgangsproblemet, den sementerer det. Den som eier ID-databasen og bestemmer hvem som er godkjent, er en ny og minst like mektig portvokter. I tillegg er det sin egen overvåknings-problematikk.
