Google AI-trening: slik skrur du av lagring av søk, bilder og lyd

Google AI-trening handler ikke lenger bare om tekst du skriver i et søkefelt. Hvis du bruker Google Lens, stemmesøk, Translate, AI Mode eller andre søketjenester mens du er logget inn, kan Google nå lagre mer av aktiviteten din – også bilder, filer, lyd og video – og bruke det til å forbedre AI-modellene sine.

Dette er en sånn innstilling som høres teknisk og kjedelig ut helt til du skjønner hva den faktisk betyr. Du tar et bilde med Google Lens for å finne ut hva noe er. Du bruker tale i Google-appen. Du laster opp et dokument for oversettelse. Plutselig er ikke dette bare et midlertidig input som hjelper deg der og da. Hvis innstillingene står på, kan det også bli en del av Googles trenings- og forbedringsgrunnlag.

TechCrunch skrev om endringen 6. juli 2026, etter at Google hadde varslet kunder om nye personverninnstillinger for Search services. Poenget mitt er ikke at Google er alene om dette. Poenget er at det nå er blitt enda viktigere å vite hvor bryterne faktisk ligger. Google sier at utrullingen skjer gradvis, og hvis du ikke ser de nye innstillingene ennå, styres dette fortsatt av den gamle Web & App Activity-bryteren.

Hva er nytt i Googles Search Services History?

Search Services History er en ny og mer spesifikk innstilling for Googles søketjenester, der den er rullet ut. Den dekker blant annet Search, Maps, Shopping, Flights, Hotels, Translate og News, men ikke egne områder som YouTube History, Gemini Apps Activity eller Chrome-historikk. Google sier selv at Search services omfatter 7 hovedtjenester i denne nye gruppen.

Det viktige er at søkehistorikk nå skilles tydeligere fra den gamle Web & App Activity-bryteren. Før kunne mange gå til én kjent innstilling og føle at de hadde kontroll. Nå er Search Services History sin egen sak. Har du den på, kan Google lagre søk, generative AI-svar, generell plassering, info fra sider du besøker via søketjenester, og medier du bruker i interaksjoner med Google.

Det er den siste delen som er nyhetsverdien her. Google har laget en egen underinnstilling for «Save Media». Den kan lagre bilder, filer, lydopptak og videoopptak fra søketjenestene. Det betyr at Google ikke bare lærer av hva folk søker etter, men også av hva de peker kameraet mot, sier høyt, laster opp eller bruker i AI-drevne søk.

Dette passer inn i en større trend. Store AI-selskaper har allerede skrapt det åpne nettet i årevis, og striden om opphavsrett og treningsdata har vært brutal. Jeg har tidligere skrevet om OpenAIs svar på New York Times-søksmålet, som handlet om nettopp hvor grensen går for å bruke eksisterende innhold til AI-trening. Nå flyttes kampen nærmere brukerens egne handlinger: ikke bare hva som ligger ute på nettet, men hva du selv gir fra deg mens du bruker tjenesten.

Hva slags data kan Google lagre?

Google beskriver lagrede medier som bilder, filer og lyd- og videoopptak fra interaksjoner med Search services. Eksemplene deres inkluderer Google Lens-bilder, opptak fra Search Live eller Translate speaking practice, opplastet innhold og stemmesøk. Dette står ganske rett fram i Googles egen hjelpeside om lagrede medier.

La oss oversette det til vanlig bruk. Tar du et bilde av en plante med Google Lens, kan bildet lagres. Spør du Google med stemmen, kan lydopptaket eller transkripsjonen lagres. Bruker du Translate til å øve på uttale, kan opptaket lagres. Laster du opp en fil for å få hjelp med oversettelse eller forståelse, kan den også falle inn under denne typen aktivitet.

Google sier at lagrede medier kan brukes til å forbedre teknologier som AI Mode, Lens, Translate, Search Live og voice/audio search. Det er ikke bare personalisering av din egen opplevelse. Det er også modellforbedring. Og når Google skriver at data som brukes til AI-trening kobles fra Google-kontoen og kan beholdes i opptil 4 år, er det verdt å lese to ganger.

Det betyr ikke at alt du noensinne har sendt inn automatisk havner rett i en treningsjobb i morgen. Google beskriver flere lag med behandling, filtrering og frakobling fra konto. Men det betyr at «jeg brukte bare Google til å finne ut av noe» ikke lenger er en helt uskyldig tanke. I 2026 er input også råstoff.

Hvordan skrur du av Google AI-trening fra søketjenester?

Den praktiske løsningen er å gå til Search Services History og skru av hele innstillingen, eller beholde den på og fjerne avhukingen for «Save Media». Google beskriver prosessen i hjelpesiden for å finne og administrere Search Services History: gå til My Google Activity, velg Search Services History, og juster bryteren derfra.

Hvis Search Services History er på, får du altså en egen «Save media»-boks. Fjerner du den, sier Google at media fra fremtidige interaksjoner ikke lagres som en del av Search Services History. Men dette skrur ikke av selve søkehistorikken. Tekstbasert historikk, transkripsjoner og generative AI-responser kan fortsatt lagres hvis hovedinnstillingen står på.

Vil du være mer konsekvent, skrur du av Search Services History helt. Da sier Google at ny aktivitet fra Search services ikke lagres i Google-kontoen din og ikke brukes til å trene generative AI-modeller, med mindre du selv gir feedback. Du kan også velge «Turn off and delete activity» hvis du vil stoppe fremtidig lagring og samtidig slette gammel aktivitet fra kontoen.

Det er også mulig å sette automatisk sletting. TechCrunch peker på at Google lar deg velge automatisk sletting etter 3, 18 eller 36 måneder. Det er bedre enn ingenting, men det er ikke det samme som å ikke lagre data i utgangspunktet. Særlig fordi Google også sier at data som allerede er valgt ut til AI-trening kan være frakoblet kontoen og beholdt i opptil 4 år.

Hva bør du faktisk skru av?

Hvis du vil være praktisk, ville jeg startet med tre steder: Search Services History, Save Media og Web & App Activity. Search Services History er den nye hovedbryteren for søketjenestene. Save Media er den mest konkrete bryteren for bilder, lyd, video og filer. Web & App Activity er fortsatt relevant for annen Google-aktivitet, men den er ikke lenger hele historien for søk.

Dette er litt typisk storplattform-design: kontrollene finnes, men de ligger spredt. Google kan si at du har kontroll. Det er teknisk sant. Men det krever at du vet hvilke innstillinger som er blitt splittet opp, hva de heter, og hvilke tjenester de faktisk dekker. Den gjennomsnittlige brukeren gjør ikke det. Det vet Google også. Jeg har tidligere skrevet om hva som skjedde med Google Søk, og denne saken passer litt for godt inn i samme mønster: mer AI, mer datainnsamling, mer friksjon for den som bare vil forstå hva som skjer.

Jeg ville også sjekket YouTube History, Timeline, Gemini Apps Activity og annonseinnstillingene dine når du først er inne i My Activity. Ikke fordi denne saken handler om YouTube eller Gemini-appen direkte, men fordi Google-økosystemet er stort nok til at én bryter sjelden betyr «alt». Jeg skrev nylig om hvordan Google har bygget en enorm vertikal AI-maskin fra infrastruktur til forbrukerprodukter. Da bør vi også anta at datainnstillingene er et helt landskap, ikke én lysbryter på veggen.

Hvorfor betyr dette noe for vanlige brukere?

Fordi Google ikke er et lite nisjeverktøy for nerder. Dette er søk, kart, oversettelse, reise, shopping og nyheter. Google sier selv at Search Services History kan dekke tjenester som Search, Maps, Shopping, Flights, Hotels, Translate og News. Det er hverdagsinfrastruktur for mange, ikke en eksperimentell AI-app du bevisst tester.

Det gjør også opt-out-modellen mer problematisk. Når en avansert bruker aktivt skrur på en AI-lab og sender inn testdata, er det én ting. Når en vanlig bruker tar et bilde med Lens eller snakker til Google-appen, er det noe annet. Ja, Google gir en innstilling. Men standarden og plasseringen av innstillingen betyr mye.

Det er fristende å svare med «bruk lokal AI». Og ja, det er en reell del av løsningen for mange oppgaver. Lokal eller privat ruting gjør at sensitivt innhold ikke nødvendigvis må innom en stor plattform. Derfor er utviklingen jeg beskrev i Perplexitys smartruting og lokal AI interessant: den peker mot en annen modell, der ikke alt må opp i samme sentrale datakvern.

Men vi skal ikke late som om vanlige folk bytter ut Google i morgen. Det realistiske rådet er enklere: behold Google der det er nyttig, men gå gjennom innstillingene. Skru av lagring du ikke trenger. Slett gammel aktivitet du ikke vil ha liggende. Og vær ekstra forsiktig med bilder, lyd og filer som inneholder privat informasjon.

Hva løser opt-out ikke?

Opt-out løser ikke alt. Google sier at medier fra fremtidige interaksjoner fortsatt kan brukes til å svare deg og bidra til å holde tjenestene trygge, selv når Save Media er av. Forskjellen er at de da ikke skal brukes til å trene Googles generative AI-modeller, med mindre du selv gir feedback.

Det er ikke nødvendigvis mystisk. En søketjeneste må behandle spørsmålet ditt for å gi deg svar. Et kart må vite omtrent hvor du er hvis du ber om veibeskrivelse. En oversetter må lese teksten du sender inn. Men det er forskjell på midlertidig behandling for å levere tjenesten og lagring for historikk, personalisering og modellforbedring.

Det opt-out faktisk gjør, er å redusere hvor mye av aktiviteten din som lagres i kontoen og brukes til fremtidig AI-trening. Det er verdt å gjøre. Men hvis du jobber med kundedata, helseopplysninger, kontrakter, private bilder eller annet sensitivt materiale, er ikke «jeg skrudde av én Google-innstilling» nok som sikkerhetsstrategi.

For bedrifter er dette ekstra viktig. Små bedrifter elsker ofte gratisverktøy fordi de bare virker. Men hvis ansatte begynner å bruke Lens, Translate, AI Mode eller stemmesøk med kundedata og interne dokumenter, må noen faktisk vite hva som skjer med dataene. Ikke i teorien. I innstillingene.

Google er ikke skurken alene – men dette er retningen

Det ville vært for enkelt å gjøre dette til en «Google er ond»-sak. Meta, OpenAI, Microsoft, Anthropic, Apple og resten av bransjen kjemper alle om data, brukere og distribusjon. AI blir bedre av mer relevant input, og brukerinteraksjoner er ekstremt verdifulle fordi de viser hva folk faktisk prøver å gjøre.

Men Google har en særstilling fordi selskapet allerede eier så mange innganger til hverdagen. Søk er ikke bare søk lenger. Det er AI-svar, kart, shopping, hotell, fly, oversettelse, bilder, stemme og etter hvert mer kamerabasert interaksjon. Search Live med stemme i AI Mode er et godt eksempel: den typen grensesnitt gjør at mer av verden rundt deg kan bli input.

Derfor er denne innstillingen viktigere enn den ser ut. Ikke fordi alle må få panikk. Men fordi vi er på vei inn i en AI-hverdag der datafangst blir mer usynlig. Før skrev du et søk. Nå snakker du, viser kameraet, laster opp filer og lar AI-en holde konteksten. Da må kontrollene være forståelige, og brukeren må faktisk vite at de finnes.

Mitt råd er ganske tørt: gå inn og sjekk. Ikke vent til neste gang noen skriver en «visste du at»-sak om personvern. Bruk fem minutter på Search Services History, Save Media og de andre Google-aktivitetene dine. Hvis du vil bidra med data til Googles AI-trening, fint – da er det et valg. Men det bør være et valg, ikke noe du snubler inn i fordi innstillingen fikk nytt navn.

Ofte stilte spørsmål