33 gulnede ark med dikterens skjelvende håndskrift. En støvete eske i en garasje. Og en stemme fra 1890-tallet som plutselig ble veldig, veldig nær.
Min søster Lillian fant dem. Jeg hadde nok bare kastet hele esken – hvem gidder å sortere gjennom flere generasjoners rot når man allerede er utslitt av å rydde etter foreldres bortgang? Men Lillian er grundigere enn meg. Hun åpnet esken.
Der lå 33 håndskrevne dikt. Gamle, gulnede ark med blekk som hadde falmet over hundre år. Ved siden av lå maskinskrevne kopier – vår morfar hadde tydeligvis skrevet dem av på skrivemaskin en gang. Kanskje på 50-tallet? 60-tallet? Jeg vet ikke. Men han hadde tatt vare på dem. Det betyr at han visste de var viktige.
Forfatteren var Gustav Johan Carlén. Min tipp-tipp-oldefar.
En stemme fra de glemte
Gustav Johan var tater. Romani. Reisende. Eller som han selv skrev: «fant». Et ord som den gang var vanlig, men som i dag bærer med seg hundre års diskriminering og fordommer.
Det første jeg tenkte da jeg leste diktene var: Hvordan lærte han seg å skrive? De reisende på 1800-tallet hadde sjelden tilgang til skolegang. De ble jaget fra sted til sted, nektet inngang, behandlet som noe mindre enn mennesker. Og midt i alt dette – en mann som ikke bare lærte seg å lese og skrive, men som brukte ordene til å dokumentere sitt liv.
Dette er sjeldent. Historien om taterne i Norge er stort sett skrevet av andre – av prestene som registrerte dem, av myndighetene som forfulgte dem, av forskere som studerte dem utenfra. Men her var en stemme innenfra. Min egen forfars stemme.
Barndommen han beskrev
Gustav Johan ble født i en fattig hytte. Moren var sykelig. Faren forlot dem. Allerede som åtteåring ble han sendt ut som gjetergutt – ikke fordi familien ville det, men fordi de måtte.
I diktet «Billede ur livet» beskriver han hva som ventet:
«I sinde tok hun svært et tag i nakken / og kaste mig på gjødselhøgen ut. / Jeg ropte, og jeg skrek før bare livet / men kjæringa hun sparke og slog.»
Han sov i fjøset. Han fikk mindre mat enn hesten. Han var åtte år.
Jeg har selv barn. Tanken på å sende en åtteåring ut i verden – alene, til fremmede som behandler ham verre enn dyrene sine – den er uutholdelig. Men dette var virkeligheten for mange på den tiden. Og for de reisende var den enda hardere.
«Velkommen ingen sted man er»
Det diktet som traff meg hardest heter «En reisendes klage». Her beskriver Gustav Johan hvordan det var å være tater i Norge:
«Velkommen ingen sted man er / protestere ingen tør / Det hender tidt naar folk os ser / saa stenger di sin dør.»
Les det igjen. Sakte.
«Protestere ingen tør.» Det er så jævlig presist. Det handler ikke bare om å bli avvist – det handler om å vite at du ikke engang har rett til å klage. At du må ta imot behandlingen i stillhet. At din menneskelighet ikke teller.
Han skrev også om hvordan de reisende ble kalt forskjellige ting i forskjellige land:
«Folk har om os ulike snak / i Finland tøjsere / i Norge er vi fantepak / i Sverige skojare.»
Fantepak. Skojare. Tøjsere. Overalt et ord som betyr «ikke som oss». «Ikke verdt å behandle som mennesker.»
Fra gjetergutt til fabrikkarbeider
Gustav Johan endte opp som arbeider ved Hunsfos papirfabrikk. Tolv timers arbeidsdager. Hardt fysisk arbeid. Men i det minste fast arbeid – noe som var uvanlig for en av reisende bakgrunn.
Og han fortsatte å skrive. Ikke bare om lidelsen, men om noe annet også. Om håp. Om natur. Om det å se lys selv når livet er mørkt.
Et av de vakreste diktene heter nettopp «Lys på veien»:
«Om vi har lys saa maa det / og lyse paa vaar sti / og altid lyse saa det / til gavn før os maa bli»
Og videre:
«Det lyse maa før andre / som uti tusental / foruten lys nu vandre / i livets skyggedal.»
En mann som ble mishandlet som barn, diskriminert hele livet, som aldri fikk den anerkjennelsen han fortjente – og han skriver om å være lys for andre. Om å hjelpe de som «foruten lys nu vandre».
Jeg vet ikke om jeg hadde klart det. Å holde fast på håpet etter alt det han hadde opplevd.
Fem generasjoner
Det er noe rart med å holde ord fra noen som levde for over hundre år siden. Noen du aldri har møtt. Noen som døde lenge før du ble født.
Gustav Johan Carlén er min tipp-tipp-oldefar. Det betyr fire generasjoner mellom oss. Han levde i en helt annen verden – før biler, før internett, før de fleste av de tingene vi tar for gitt. Men ordene hans… de føles ikke gamle. De føles nakne og ekte og smertefullt aktuelle.
Diskrimineringen av romanifolket i Norge er ikke bare historie. Statens «fornorskingspolitikk» pågikk til langt ut på 1900-tallet. Barn ble tatt fra familiene sine. Kvinner ble tvangssterilisert. Først i 1998 ba den norske staten om unnskyldning.
Gustav Johan skrev om dette før det skjedde. Han dokumenterte hvordan det føltes å være på utsiden. Og så lå diktene hans i en eske i en garasje i snart hundre år.
Morfar visste
Jeg tenker mye på morfar. Han tok seg tid til å skrive av alle 33 diktene på skrivemaskin. Det må ha tatt timer. Kanskje dager.
Hvorfor gjorde han det? Visste han hvor viktige de var? Eller var det bare nostalgi – en oldefars ord som han ville bevare for bevaringens skyld?
Jeg tror han visste. Jeg tror han forsto at dette var noe sjeldent. En stemme fra innsiden av en gruppe som nesten ikke har etterlatt seg skriftlige kilder. Et vitnesbyrd som historikere ville drept for å få tak i.
Men han publiserte dem aldri. Kanskje han ikke visste hvordan. Kanskje han ikke turte. Kanskje han bare tenkte at det var familiesaker som ikke angikk andre.
Og så døde han. Og mamma døde. Og pappa døde. Og esken ble stående i garasjen.
Fra garasje til bokhandel
Gustav Johan Carléns dikt fortjente mer enn å ligge i en eske. De fortjente å bli lest. De fortjente å bli en bok.
Og det ble de. Boken heter «Lys på veien – en reisende fants etterlatte dikt», og du kan kjøpe den hos Norli og andre bokhandlere.
Men hvordan kom vi fra støvete eske til ferdig bok? Det er en historie i seg selv – en historie om kunstig intelligens, om å transkribere håndskrift fra 1890-tallet, om å bevare stemmen til noen som har vært død i over hundre år.
Den historien forteller jeg i del 2.
For nå vil jeg bare at du skal vite at han fantes. Gustav Johan Carlén. Tater. Gjetergutt. Fabrikkarbeider. Poet. Min tipp-tipp-oldefar.
Hans ord overlevde. Det er mer enn mange får.
