Sony saksøker Udio for 30 117 lydopptak

Sony saksøker Udio for 30 117 konkrete musikkopptak som plateselskapet mener ble kopiert inn i treningsdataene uten tillatelse. Listen går fra Elvis Presleys «Hound Dog» og Beyoncés «Say My Name» til Harry Styles’ «As It Was». Dette er med andre ord ikke lenger bare en prinsipiell krangel om AI og opphavsrett.

Det nye søksmålet ble levert i New York 20. juli 2026, mindre enn en måned etter at en dommer nektet Sony å legge de samme opptakene inn i den opprinnelige saken mot Udio. Dommeren sa ikke at Sony manglet en sak. Han sa at 30 442 nye verk ville gjøre den pågående saken uhåndterlig og forsinke avgjørelsen av kjernespørsmålet.

Dermed gjorde Sony det mest nærliggende: Selskapet startet en ny sak. Det høres ut som juridisk runddans, men den nye klagen viser også hvor mye mer konkret striden har blitt siden 2024. Sony hevder at lydfingeravtrykk av filene selskapet undersøkte i Udios treningsdatasett, ga treff mot hundretusener av opptak i Sony-katalogen. De 30 117 verkene er bare utvalget selskapet går til retten med nå.

Hvorfor saksøker Sony Udio på nytt?

Sony saksøker på nytt fordi dommeren nektet selskapet å utvide den gamle saken fra 333 til 30 775 verk sent i bevisinnhentingen. Den nye saken, Sony Music Entertainment mot Uncharted Labs, saksnummer 1:26-cv-6120, gjelder 30 117 av de nye opptakene som et separat krav.

Den opprinnelige saken ble reist i juni 2024 av Sony, Universal Music Group og Warner Music Group. Siden har Universal og Warner inngått forlik og lisensavtaler med Udio, mens Sony har fortsatt rettsstriden. Etter at antallet saksøkere og verk ble redusert underveis, sto den gamle saken igjen med tre Sony-selskaper og 333 opptak.

I mai 2026 ba Sony om å få legge til 30 442 verk som selskapet mente var identifisert i Udios treningsmateriale. Dommer Alvin K. Hellerstein avslo begjæringen 29. juni. Begrunnelsen var først og fremst prosessuell: Så mange nye verk nær slutten av dokumentutvekslingen ville kreve betydelig mer arbeid, skape nye tvister og endre sakens omfang dramatisk.

Det er en viktig nyanse. Avslaget var ikke en frifinnelse av Udio og heller ikke en avgjørelse om at trening på musikken var lovlig. Dommeren skrev uttrykkelig at saksøkerne har rett til å forsøke å stanse krenkelser og kreve erstatning for alle beskyttede verk – bare ikke nødvendigvis i den samme saken. Den døren brukte Sony tre uker senere.

Hvordan fant Sony de 30 117 opptakene?

Sony sier at selskapet fikk undersøke Udios kildekode og treningsdata i sikrede rom hos Udios advokater. Der laget Sony lydfingeravtrykk av filene og sammenlignet dem med databasen til Audible Magic. Ifølge klagen ga metoden treff mot hundretusener av opptak som Sony eller tilknyttede selskaper eier eller kontrollerer.

Et lydfingeravtrykk er en matematisk signatur av et lydopptak. Det brukes til å kjenne igjen selve innspillingen selv om filnavnet er borte eller lydfilen er kodet på en annen måte. Tjenester som skal oppdage opplastet musikk bruker samme grunnidé. Litt ironisk har Udio selv samarbeidet med Audible Magic for å kontrollere AI-genererte spor mot beskyttet materiale.

Sony hevder at selskapet tok fingeravtrykk av filene i Udios treningsdatasett og sendte dem til Audible Magic for sammenligning. De 30 117 verkene i den nye saken er ifølge klagen et kontrollert utvalg av treffene, ikke hele resultatet. Det opprinnelige tallet på 30 442 var høyere, men den nye klagen forklarer ikke tydelig hvorfor 325 verk ikke ble med videre.

Det gjør bevisbildet annerledes enn ved starten i 2024. Den gangen brukte plateselskapene blant annet prompts og Udio-genererte lydklipp med melodiske og vokale likheter for å argumentere for at bestemte innspillinger måtte ha vært i treningsdataene. Nå påstår Sony at selskapet har funnet matchende filer i selve datasettet gjennom bevisinnhentingen. Påstanden er fortsatt Sonys, og Udio får anledning til å utfordre både metoden og resultatene, men dette er langt mer konkret enn å peke på et resultat som «høres likt ut».

Hvilke sanger står på Sonys liste?

Listen omfatter 30 117 lydopptak fra flere tiår og sjangre. The Verge trekker fram Elvis Presleys «Hound Dog», Destinys Child-låten «Say My Name» med Beyoncé og Harry Styles’ «As It Was» som tre gjenkjennelige eksempler.

Poenget er ikke at Udio skal ha generert 30 117 kopier som brukere kunne spille av. Sonys hovedpåstand er at de beskyttede originalopptakene ble kopiert og lagret for å bygge og videreutvikle AI-modellene. Klagen hevder også at Udio beholdt filene i et gjenbrukbart bibliotek for senere trening, finjustering og testing.

Det er derfor ordet «sanger» kan bli litt upresist. Opphavsretten skiller mellom selve komposisjonen og et bestemt lydopptak av komposisjonen. Sonys sak gjelder i hovedsak de konkrete lydopptakene selskapet eier eller kontrollerer. En innspilling av «Hound Dog» er ikke juridisk det samme verket som enhver annen innspilling av samme sang.

Omfanget betyr også at dette ikke kan reduseres til noen få kjente titler som pynt i en overskrift. Sony har valgt verk fra en stor katalog, og selskapet forbeholder seg retten til å utvide listen. Retten må likevel behandle kravene, eierskapet og eventuelle skader med langt mer presisjon enn tallet 30 117 alene gir inntrykk av.

Hva har Udio faktisk innrømmet?

Udio har erkjent at modellene ble bygget ved å vise systemet store mengder lydopptak, og at materialet antakelig inkluderte opptak som saksøkerne eier. I svaret på det opprinnelige søksmålet avviste Udio likevel at treningen var ulovlig og beskrev bruken som «fair use» etter amerikansk rett.

Udio har også erkjent å ha hentet lyddata fra YouTube til treningsformål. Sony går lenger og hevder at Udio brukte verktøyet YT-DLP til å omgå YouTubes tekniske beskyttelse og laste ned permanente kopier. Derfor inneholder den nye saken ikke bare krav om opphavsrettskrenkelse, men også et krav etter de amerikanske DMCA-reglene om omgåelse av tekniske sperrer.

Det er viktig å holde tungen rett i munnen her. At et verk finnes i treningsdataene, svarer på hva Udio brukte. Det avgjør ikke alene om bruken var lovlig. Udio argumenterer for at modelltrening er transformativ bruk som lærer statistiske mønstre og lar mennesker skape ny musikk. Sony svarer at Udio har bygd et kommersielt produkt som lager konkurrerende lydfiler ved å kopiere uttrykksfulle verk i sin helhet.

Det er dette som er kjernespørsmålet i den gamle saken, og dommeren ønsket en avgjørelse uten at 30 000 nye minitvister druknet den. Den nye saken gjør ikke spørsmålet mindre viktig. Den øker bare innsatsen voldsomt dersom Sony vinner fram med sin tolkning.

Kan erstatningskravet virkelig bli 50 milliarder kroner?

Sony ber om lovbestemt erstatning på opptil 150 000 dollar per verk ved forsettlig krenkelse. Ganger du det med 30 117 opptak, får du et teoretisk maksimum på 4,52 milliarder dollar – omtrent 49,7 milliarder kroner med 11 kroner per dollar – før et mulig DMCA-krav på opptil 2 500 dollar per omgåelse.

Men dette er taket Sony ber om å kunne bruke, ikke en regning retten allerede har skrevet ut. Sony må først vinne fram med at krenkelse har skjedd, dokumentere rettighetene til verkene og få retten til å godta at vilkårene for den høyeste satsen er oppfylt. Retten kan komme til et mye lavere beløp, faktiske skader, et forlik eller ingen erstatning dersom Udio vinner på fair use eller andre innsigelser.

Det store tallet forklarer likevel hvorfor saken betyr noe for hele markedet. Hvis hvert treningsverk kan utløse separat lovbestemt erstatning, blir uavklart treningsdata en eksistensiell risiko for AI-selskaper. Hvis kommersiell modelltrening derimot blir godtatt som fair use, mister rettighetshaverne mye av pressmiddelet for å kreve lisens i etterkant.

Universal og Warner har allerede valgt avtaler med Udio. Sony har valgt retten. Dermed får vi to parallelle svar fra musikkbransjen: Noen gjør konflikten om til en lisensiert forretningsmodell, mens Sony prøver å få fastslått at den opprinnelige kopieringen var ulovlig. En sen lisensavtale visker jo ikke automatisk ut det som eventuelt skjedde før avtalen.

Hva betyr saken for deg som lager AI-musikk?

Søksmålet gjør ikke musikken du allerede har generert med Udio ulovlig over natten. Kravene retter seg mot hvordan Udio skal ha samlet inn, kopiert og brukt treningsmateriale. De avgjør heller ikke automatisk hvem som har opphavsrett til et AI-generert spor, eller om et bestemt resultat krenker en eksisterende sang.

For brukere er den praktiske konsekvensen mer indirekte, men ikke liten. Lisensavtaler og rettssaker kan endre hvilke modeller som tilbys, hvilke artister og kataloger som kan brukes, om musikk kan lastes ned, og hvilke rettigheter du får til resultatene. Avtalene med Universal og Warner viser at plattformregler og vilkår kan flytte seg lenge før en dom er rettskraftig.

Jeg lager mye AI-musikk selv, og det er nettopp derfor jeg følger denne saken tett. Det mest interessante er ikke den vanlige skyttergravskrigen mellom «all trening er tyveri» og «all trening er fair use». Sonys fingeravtrykk kan gi retten et faktisk kart over hva som lå i datasettet. Da blir det vanskeligere for begge sider å gjemme seg bak store ord.

AI-musikk vokser samtidig raskere enn rettssystemet arbeider. Jeg har tidligere skrevet om hvordan Deezer mottok 50 000 AI-genererte sanger daglig. Når produksjonen skalerer så fort, blir spørsmålet om lovlige og dokumenterte treningsdata mer enn en konflikt mellom advokater. Det påvirker hvilke tjenester som overlever, hvor åpne de blir, og hva brukerne faktisk kan gjøre med musikken sin.

Sony har foreløpig levert en klage, ikke vunnet en dom. Men den nye saken flytter striden fra mistanke om en enorm treningskatalog til 30 117 navngitte krav. Udio må nå forsvare både metoden, datakildene og fair use-argumentet i en sak som ble skilt ut nettopp fordi den var for stor for den første.

Ofte stilte spørsmål