Forbud mot AI-briller bommer på problemet

Regjeringen vurderer forbud mot AI-briller, men et generelt forbud treffer feil. Skjult filming, lydopptak og ansiktsgjenkjenning kan være dypt invaderende. Da må den skadelige bruken stoppes og få konsekvenser – ikke alle briller med elektronikk havne i samme statlige sekk.

Den nye digitaliserings- og forvaltningsministeren Torgeir Micaelsen (Ap) kaller AI-brillene «creepy». Han er urolig for kroppsnær teknologi som kombinerer kamera, lyd og AI uten at menneskene rundt nødvendigvis vet hva som skjer. Den reaksjonen er lett å forstå. Ingen skal måtte lure på om personen på nabobordet filmer samtalen eller analyserer ansiktet deres.

Men ubehag er et dårlig lovutkast. Briller kan være kamera, assistent, navigasjon, tekstleser og hjelpemiddel på én gang. Et nasjonalt forbud må derfor svare på et ganske enkelt spørsmål: Hva er det egentlig staten vil forby? Foreløpig har Micaelsen varslet enda en ekspertgruppe. Det pleier å være øyeblikket da en tydelig bekymring går inn døren og kommer ut som et tykt høringsnotat.

Hva vurderer regjeringen å forby?

Regjeringen vurderer et forbud mot AI-briller og lignende kroppsnær teknologi, men det finnes ennå ikke noe ferdig lovforslag. Micaelsen varslet 15. september 2026 at en ekspertgruppe skal vurdere forbudet og mulige unntak, blant annet for blinde og andre som har nytte av teknologien som hjelpemiddel.

Det er en markant kursendring på få dager. Karianne Tung, som gikk av som digitaliseringsminister 11. september, ville stramme inn reglene og åpnet for å forby bestemte funksjoner. Etterfølgeren vil utrede om selve produktgruppen skal forbys.

Micaelsen har et reelt problem på bordet. Et mobilkamera er synlig når det løftes og rettes mot deg. Et kamera i en brilleinnfatning kan ta opp mens brukeren ser helt vanlig ut. Kombiner det med mikrofon, skylagring og analyse, så blir det vanskelig for menneskene rundt å vite om de deltar i en samtale eller leverer rådata til noen andres system.

Likevel er avstanden stor mellom «dette er ubehagelig» og «denne dingsen skal forbys». Den avstanden bør fylles med presise definisjoner, dokumenterte skadevirkninger og regler som faktisk lar seg håndheve. Ikke bare et nytt produktnavn i lovverket.

Hvorfor er AI-briller et personvernproblem?

AI-briller gjør opptak mindre synlig og analyse enklere. Problemet oppstår når mennesker blir filmet, tatt opp, identifisert eller profilert uten å vite det og uten å ha sagt ja. Brillene kan dessuten få nye egenskaper gjennom programvare etter at de er solgt.

Ansiktsgjenkjenning gjør forskjellen særlig viktig. Et vanlig opptak viser hvem som var til stede. Biometrisk fjernidentifisering kan knytte ansiktet til et navn og videre til opplysninger fra andre kilder. Da er vi langt forbi et feriebilde med en tilfeldig forbipasserende i bakgrunnen.

Bekymringen er heller ikke oppdiktet for å fylle en pressekonferanse. I juni ble regjeringen spurt om Meta-briller etter at det var funnet kode for ansiktsgjenkjenning i appen, selv om funksjonen ikke var aktivert. I svaret til Stortinget 24. juni slo daværende statsråd fast at biometrisk identifisering uten samtykke allerede i mange tilfeller vil være ulovlig. Hun viste også til at AI-forordningen kan klassifisere slike systemer som høyrisiko.

Det er altså fullt mulig å mene to ting samtidig: Denne bruken av teknologien kan være grovt invaderende, og et generelt forbud mot briller er fortsatt et dårlig svar. Jeg har ingen trang til å forsvare Meta. Jeg har heller ingen trang til å gi staten fullmakt til å forby en hel produktgruppe fordi noen av funksjonene kan misbrukes.

Et brilleforbud blir fort både for bredt og for smalt

Et generelt forbud er for bredt fordi smartbriller ikke er én bestemt teknologi. Noen har kamera. Andre har lyd, navigasjon, opplesning eller oversettelse. Enkelte kan hjelpe mennesker med nedsatt syn å lese skilt, orientere seg og få omgivelsene beskrevet. Regjeringen har allerede erkjent dette ved å varsle at hjelpemidler kan få unntak.

Samtidig blir et rent brilleforbud for smalt. Det samme kameraet kan bygges inn i en caps, en nål, en ørepropp eller et annet plagg. Den samme ansiktsanalysen kan kjøres fra en mobiltelefon eller et fastmontert kamera. Hvis handlingen er uakseptabel når sensoren sitter i brillestangen, bør den ikke plutselig bli grei fordi sensoren flyttes fem centimeter.

Dette er heller ikke bare min innvending. Justis- og beredskapsdepartementet sa i august at et forbud vil være vanskelig å avgrense fordi smartbriller har legitime bruksområder og ikke skiller seg tydelig fra annet kamerautstyr. Departementet viste til prinsippet om at det normalt er den skadelige bruken som straffes, ikke gjenstanden i seg selv.

Det prinsippet er en ganske god start. Mye av den skadelige bruken er allerede omfattet av teknologinøytrale regler: Biometrisk identifisering uten samtykke vil i mange tilfeller være ulovlig, og krenkende opptak eller deling kan få konsekvenser uansett hvilken dings som ble brukt. Et nytt produktforbud blir ikke bedre av å deles opp i mindre forbud mot enkeltfunksjoner. Misbruket må håndteres som misbruk – også når neste produsent flytter samme kamera til noe som ikke ligner briller.

Regjeringen har allerede skiftet kurs én gang

25. august varslet regjeringen strengere regulering, men ikke et generelt salgsforbud. Den daværende digitaliseringsministeren ville blant annet vurdere å forby ansiktsgjenkjenning av andre mennesker i det offentlige rom. Hun ba også offentlige og private virksomheter vurdere egne regler for bruk i lokaler og på arbeidsplasser.

Den linjen står i regjeringens egen pressemelding. Tre uker senere gikk Micaelsen lenger og åpnet for et forbud mot brillene. Det betyr ikke at et forbud kommer. Det betyr at produktforbud nå er ett av alternativene ekspertgruppen skal vurdere.

Den forskjellen er viktig. Overskriften er dramatisk, men ingen har vedtatt at brillene skal bort fra norske butikker. Vi vet heller ikke om et forslag vil gjelde salg, bruk, bestemte steder, bestemte funksjoner eller bestemte opptakssituasjoner. Før disse spørsmålene er besvart, er «forbud mot AI-briller» mer politisk signal enn praktisk regel.

Og signaler er billige. Håndheving er dyrt. Hvis politiet må avgjøre om en nesten usynlig sensor er aktiv, om analysen skjer lokalt eller i skyen, og om produktet er et ordinært hjelpemiddel med unntak, har vi laget en ganske imponerende jobbskapingsmaskin for jurister. Jeg er mindre sikker på at personvernet blir like imponert.

Hva kan du gjøre uten et nytt forbud?

Svaret trenger ikke være et nytt statlig inngrep. Start med reglene som allerede gjelder for opptak, personvern og krenkende deling, og bedøm den samme handlingen likt enten kameraet sitter i en brille, mobil, knapp eller caps. Ellers ender lovverket med å jage etter hver nye innfatning produsentene finner på.

Det fritar ikke Meta eller andre leverandører for ansvar. Opptaksvarsler må være tydelige, og valg om lagring, deling og modelltrening må være forståelige – ikke gjemt bak femten menyer og et samtykke ingen leser. Meta har allerede vist hvor viktig slike valg er gjennom gjenbruk av Instagram-bilder i Meta AI. Men et nytt statlig forbud er fortsatt ikke det samme som ansvarlig produktdesign.

Arbeidsplasser, skoler, treningssentre, helsevirksomheter og private arrangører trenger ikke vente på ekspertgruppen for å lage tydelige husregler. De kan bestemme når opptaksutstyr skal legges bort, hvordan legitime hjelpemidler håndteres, og hvem som kan gjøre opptak. Det er en konkret løsning nær situasjonen og menneskene som faktisk blir berørt.

For den enkelte er rådet like enkelt: Ikke gjør andre til ufrivillige statister i datasettet ditt. Fortell at du tar opp, spør om lov, og slå av funksjonen når svaret er nei. Har du ansvar for et lokale eller en arbeidsplass, skriv reglene før den første konflikten oppstår. Og hvis noen filmer deg mot din vilje, si tydelig fra og dokumenter hendelsen.

Kan et særnorsk forbud håndheves?

Det blir vanskelig. Produktene selges på tvers av grenser, programvaren oppdateres etter kjøpet, og funksjoner kan aktiveres eller fjernes uten at innfatningen endres. En brille som er lovlig i dag, kan få en problematisk funksjon neste måned. En ulovlig modell kan på sin side se identisk ut med en tillatt modell.

Så kommer unntakene. Briller som hjelper blinde og svaksynte må vurderes annerledes enn utstyr laget for diskret filming. Men teknisk kan begge ha kamera, mikrofon og bildeanalyse. Staten må dermed avgjøre hvem som har legitimt behov, hvilke funksjoner de får bruke, og hvordan resten av befolkningen skal se forskjell. Elegant blir det neppe.

«AI-briller» er en sekkebetegnelse som blir mindre presis for hver nye modell. Biometrisk identifisering, opptak på sårbare arenaer og skjult kommersiell profilering kan allerede vurderes ut fra hva som faktisk skjer. Et særnorsk produktforbud gjør den vurderingen vanskeligere, ikke enklere, fordi loven først må avgjøre hvilke briller som teller og hvem som skal få unntak.

Personvern krever mer enn et forbudsord

Micaelsen har rett i én ting: Det er ubehagelig å ikke vite om man blir filmet, analysert eller lagret. Den følelsen bør tas på alvor. Et samfunn der alle ansikter kan bli søkbare datapunkter for tilfeldige forbipasserende, er ikke teknologisk fremskritt. Det er bare overvåkning med pen innfatning.

Men et generelt forbud mot AI-briller er fortsatt feil verktøy. Det rammer nyttige og legitime funksjoner, inviterer til et stadig voksende unntaksbyråkrati og lar den samme skadelige teknologien slippe unna så snart den bygges inn i en annen gjenstand.

Krenkende opptak, ulovlig identifisering og misbruk av persondata må tas på alvor og forfølges som det de er. Men nei – løsningen er ikke et nytt statlig inngrep mot brilleinnfatningen. Kameraet slutter ikke å eksistere fordi Stortinget skriver «briller» i en paragraf.

Ofte stilte spørsmål