Innhold Vis
Nederland står overfor en alvorlig politisk krise etter at høyrepopulisten Geert Wilders plutselig trakk sitt parti PVV ut av landets regjeringskoalisjon. Beslutningen, som kommer etter mindre enn ett år ved makten, sender Nederland ut i politisk usikkerhet og setter kursen mot nyvalg.
Wilders’ ultimatum og koalisjonens kollaps
Etter måneder med økende spenninger satte Geert Wilders et dramatisk punktum for Nederlands regjeringssamarbeid da han stilte et ultimatum til sine koalisjonspartnere. Hans krav? En omfattende tipunkts immigrasjonsplan som blant annet inkluderte full stopp i mottak av nye asylsøkere, midlertidig stans i familiegjenforening, og retur av alle syrere som har søkt asyl i Nederland.
Da koalisjonspartnerne nektet å godta disse radikale forslagene, trakk Wilders sitt Frihetsparti (PVV) fra samarbeidet og utløste dermed en regjeringskrise.
«Hvis innvandringspolitikken ikke blir strammet inn, vil PVV være ute av regjeringen,» advarte Wilders på en pressekonferanse uken før bruddet.
Tirsdag morgen, rundt klokken 9 nederlandsk tid, gjorde Wilders alvor av trusselen og kunngjorde på X at PVV-partiet ville trekke seg fra koalisjonen som følge av den fastlåste situasjonen i innvandringspolitikken.
Fra valgseier til regjeringskollaps
For å forstå hvordan Nederland havnet i denne situasjonen, må vi gå tilbake til november 2023. Da vant Wilders’ PVV et historisk valg med 37 seter i det 150 seter store parlamentet. Dette var første gang partiet ble landets største, en enorm seier for Wilders som gjennom tiår i opposisjon har bygget sin politiske karriere på innvandringsmotstand og kritikk av islam.
Tross seieren møtte Wilders umiddelbart motstand. Andre høyrepartier, inkludert Folkepartiet (VVD) og Ny Sosial Kontrakt (NSC), signaliserte at de ikke ønsket å delta i en regjering ledet av ham. Dette skyldtes både hans kontroversielle politikk, potensielt grunnlovsstridige forslag, og tvil om samarbeidsmulighetene.
Koalisjonsforhandlingene varte i flere måneder, og for å få til en avtale måtte Wilders gjøre betydelige innrømmelser. Han måtte offentlig akseptere at han ikke ville bli statsminister, og han måtte også droppe noen av sine mest radikale forslag, inkludert et forbud mot Koranen.
I juli i fjor lyktes han endelig med å danne en koalisjon med VVD, NSC og Bonde- og Borgerbevegelsen (BBB), med den partinøytrale embetsmannen Dick Schoof som statsminister.
Et turbulent år ved makten
I løpet av de 11 månedene i regjering har støtten til PVV og koalisjonspartnerne sunket markant. Gjentatte interne konflikter har ført til en følelse av politisk fastlåsing, og tilliten til regjeringen har stupt. En undersøkelse fra mars viste at bare én av seks velgere hadde tillit til regjeringen, og bare 10% mente regjeringen tok «gode tiltak».
Spesielt PVV har opplevd en markant nedgang i meningsmålingene. Nylige prognoser plasserer Grønn Venstre-Arbeiderpartiets allianse på praktisk talt samme antall seter. Dette skyldes tilsynelatende at velgerne mener PVV har mislyktes i å levere på sine viktigste valgløfter, som å løse landets pågående boligkrise og å drastisk begrense Nederlands innvandringspolitikk.
Konflikter om asylpolitikken
Konflikter rundt asylpolitikken har preget koalisjonen fra starten. I oktober i fjor forsøkte Wilders å erklære nasjonal unntakstilstand for å presse gjennom strengere asylregler uten parlamentarisk godkjenning. Koalisjonen ble til slutt enig om nye tiltak, men avviste ytterligere forslag som ville krevd unntakstilstand, på grunn av juridiske bekymringer.
Et lignende scenario utspilte seg i februar, da Wilders truet med å trekke seg fra koalisjonen og kreve nyvalg hvis hans asylpolitikk ikke ble vedtatt umiddelbart. Og så igjen forrige uke, da Wilders nok en gang truet med å trekke sitt parti fra regjeringen hvis koalisjonspartnerne ikke godkjente hans nye tipunkts migrasjonsplan.
«Dette er uansvarlig,» sa BBB-leder Caroline van der Plaas om Wilders’ beslutning om å forlate koalisjonen.
Også VVD-leder De La Gneeselgus og NSC-leder Nicoleen van Vroenhoven var krasse i sin kritikk, og beskrev beslutningen som henholdsvis «super uansvarlig» og «uforståelig». Men uten PVV, som var det største partiet ikke bare i koalisjonen, men i parlamentet generelt, hadde de gjenværende partiene liten sjanse til å overleve som regjering.
Etter Wilders’ uttrekning hadde Schoofs koalisjon bare 56 seter i Representantenes Hus, langt under de 76 som kreves for flertall. Derfor leverte Schoof, etter et kort møte med de gjenværende koalisjonsmedlemmene, sin avskjedssøknad til kong Willem Alexander, som deretter utlyste nyvalg.
Hva skjer videre i Nederland?
Den nederlandske politikken står nå ved et veiskille. Wilders håper åpenbart at ved å forlate koalisjonen vil han kunne vende tilbake til den politiske taktikken som har tjent ham godt tidligere – å kritisere det nederlandske etablissementet som en outsider med sterke meninger.
Han håper trolig at hvis han kan styrke sin anti-etablissement-legitimitet samtidig som han argumenterer for at han bare trenger noen flere seter for å tvinge gjennom sin radikale politikk, vil han kunne snu PVVs nylige nedgang i meningsmålingene.
PVVs popularitet tidlig i 2024, da Wilders spilte hardt i koalisjonsforhandlingene og PVV hadde en oppslutning på rundt 35%, kan gi ham noe selvtillit. Likevel tyder meningsmålingene på at både sentrum-høyre og sentrum-venstre partier kan få betydelig flere seter ved nyvalg.
Arbeiderpartiet-Grønn Venstre-alliansen og det liberale VVD-partiet har økt i popularitet siden valget i 2023 og ligger nå bare litt bak Wilders’ parti. Lederen for Arbeiderpartiet-Grønn Venstre-alliansen, som vant flest seter i fjorårets europaparlamentsvalg, har til og med sagt at han ønsker valg så snart som mulig, noe som tyder på at partiet er ganske sikre på at de kan gjøre store fremskritt i et hurtigvalg.
Lærdommer for europeisk politikk
Det nederlandske politiske kaoset illustrerer utfordringene høyrepopulistiske partier møter når de går fra opposisjon til posisjon. Å vinne valg er én ting; å faktisk regjere og levere på radikale løfter er noe helt annet, spesielt i et politisk landskap hvor kompromisser er nødvendige.
Situasjonen i Nederland kan også ses som en advarsel til andre europeiske land hvor høyrepopulistiske partier vinner terreng. Det er ikke gitt at valgseier automatisk fører til politisk stabilitet eller gjennomføring av kontroversielle politiske løfter.
Til syvende og sist håper nok de fleste nederlandske velgere at uansett hvem som vinner det kommende valget, så vinner de med en stor nok margin til å garantere en viss grad av politisk stabilitet og unngå kaoset som fulgte etter forrige valg.
