Kom over dette leserinnlegget i Nettavisen som oppsummerer ganske godt hvordan det er i Norge. Folk som driver med usmakelig kunst, ufyselige ting på scene som ingen vil betale for å se – får penger kastet etter seg, mens jeg som har et multihandicappet barn etter gjentatte sykehus feil må leve uten varm middag flere dager i uken og bruke flerfoldige timer som byråkrat å forsøke å tigge til meg en brøkdel av det man liksom har krav på fra velferdsstaten. Det er helt grusomt hvordan staten behandler «kunstnere» kontra syke og sine egne offer. Avskyelig spør du meg.
Samtidig som store deler av «kunstner»-Norge syter om at sløseriombudsmannen mobber dem, når det han faktisk gjør er å kommentere hvor vanvittig det er når alvorlig syke mennesker får vite hvor lite penger det er til rådighet og et tungrodd byråkrati gjør det tilnærmet umulig å få brøkdelen av det en har krav på og ventetider som ikke er holdbare, sitter kunstnere og håver inn elite-trygd på å produsere «kunst» som kun en brøkdel av de sykeste menneskene i Norge en gang kunne ønske å betale for å se selv.
Det er ikke bare usmakelig kunst. Det er avskyelig og sårende.
